Sommeren vi søkte etter mening

– Jeg er fortsatt for knust til å date.

Jeg overhører to kvinner i samtale mens vi vandrer gjennom et sublimt vakkert fjellandskap, ytterst på Helgelandskysten. Vi er på vei til Cezinando-konsert under årets Trænafestival – en kulturopplevelse like spektakulær som landskapet den finner sted i. De to har trolig kommet langveisfra, men later ikke til å kjenne hverandre fra før. Nå deler de åpenhjertig erfaringer fra livet. Som, i det store og det hele, har skuffet dem.

Den ene kvinnen forteller den andre at hun ikke engang vet om hun liker menn lenger. Hun har ganske enkelt blitt skuffet for mange ganger. Den andre må innrømme at hun er enig.

– Sort of back in that game. Men jeg er ikke klar for noen ennå. Kanskje er det kvinner jeg må gå for, sier hun og ler.

– Jeg tror jeg vil ha barn, da, fortsetter hun.

– Hvor gammel er du? spør den andre.

– 34.

– Du har fortsatt god tid.

Så blir de stille. Og jeg innser at denne sommeren – med all sin skjønnhet, og alle sine problemer – vil bli en tid for kontemplasjon. Hva lengter vi etter? Hva søker vi? Vi har blitt eksperter på å kontrollere alt – kalenderen, kroppen, karrieren. Men hva med kjærligheten? Fruktbarheten? Og den jævla drittverden vi lever i? Hva er meningen med det hele?

Jeg, som overhører samtalen, har heller ikke svaret. Men jeg noterer i skriveboken min: Knuste kvinner og menn … på leting etter noe som føles ekte.

Sommeren 2025 har vært preget av en dystopisk følelse – til tross for knallvær og festival. Gaza utsultes. Klimaet er i krise. Og Vesten lider av konstant dårlig samvittighet, kanskje nettopp fordi vi har trukket de beste kortene. Hvordan skal vi fortsette å leve i denne verden?

«Hvis du bare ser lyst på ting, kan det hende du ikke oppdager andre menneskers smerte,» sier Vigdis Hjorth i en samtale med Hans Olav Brenner, om viktigheten av å gå ned i det som er vanskelig og tungt.
Det er meget treffende. Kanskje er det til og med nødvendig å være trist, sint og fortvilet akkurat nå. I en verden preget av kynisme og overfladisk spill, kan sårene våre være det eneste som gir oss bakkekontakt. Ingenting ydmyker stoltheten mer enn et knust hjerte.

Musikere snakker ofte om å utvikle et tredje øre – en evne til å høre seg selv. Kanskje er det nettopp det vi må gjøre: lytte mer intenst til oss selv, slik at vi lettere kan forstå hvor tonedøvt vi lyder om dagen.

Så la oss, for et øyeblikk, gi opp kontrollen. For mange oppstår nettopp de sterkeste øyeblikkene om sommeren, når pulsen går ned.

Les hele artikkelen her.