Metall & Rave i Berlin

Alle foto: Nikoline Spjelkavik

Veien fra Bordeaux til Berlin var lang og interessant, for byene fremstår som to motsetninger, lik to brødre som har havnet i klem med hverandre, og som begge gjør så mye ut av seg selv og sine oppblåste egoer at det er til å bli sprø av.

Førstnevnte fremstår som en utdatert latiner som blir sjalu på sin kjæreste for det minste, progressive støt. Den andre er så hipp og trendy at han har gjort det vanskelig for seg selv. Ingen by har bygget sitt rykte på alternativ- og undergrunnskultur i like stor grad som Berlin, og dermed har den også mest å tape på gentrifisering.

Vi – heksene og jeg – ruller inn i byen tidlig om morgenen til hotellet vårt, en grå og sjelløs betongkloss i en intetsigende bakgate. Bygget ser nøyaktig ut som de fleste andre bygg i denne byen, og fungerer nærmest som prototypen i Berlin; en livlig hovedstad som prioriterer det som skjer på innsiden, heller enn å gjøre for mye flid med utsiden. Nøyaktig som folka i denne byen.

Været er grått, gatene er skitne, og folk vandrer rundt i rufsete leopardkåper med siggen i kjeften. Nabolaget er utvilsomt hipt, restauranter og barer ligger tett i tett – og den legendariske nattklubben Berghain er plassert bare 200 meter unna hotellet.

Det finnes erfarne berlinere med flere tiår i byen bak seg her, men den rommer også en hel del andre: Dette er en grunnleggende omreisende by, der den innfødte berliner er en sjelden rase, og der outsiderne dominerer.

De mange dönerkebab-sjappene byr på jævlig bra mat til en billig penge. Passende for en trommis hvis muskulatur trenger næring i form av proteiner. Gi meg en ekte dönerkebab. Ikke et sånt bullshit-produkt neddynket i dressing. Men et skikkelig velsmakende, fettglinsende kjøttstykke med ferske grønnsaker, sterk saus og hjemmelaget brød. Jeg spiser gladelig kebab til frokost, lunsj og middag i Berlin. Det gjør de andre også. Selv bassist Victoria, utpreget vegetarianer, gir ferskheten i grønnsakene på Mustafa Retro Döner Kebab toppkarakter.

En tysk musiker jeg kjenner, som senere flyttet til Oslo, studerte i Berlin bare et tiår etter murens fall. Han minnes en ekte subkultur som vokste frem, halvgale undergrunnsklubber og hemmelige fester. Billig husleie på nedslitte steder. Okkuperte hus, og mye gress.

Hotellet bandet ble innlosjert på, «en grå og sjelløs betongkloss i en intetsigende bakgate.» (Foto: Nikoline Spjelkavik)

– Man spurte om det var ok å «røyke ut» på baren man var på, og det var det ofte. Det fantes en hemmelig måte for studenter å komme gratis inn på konserter, sier Fritz Pahlmann, og fortsetter:

– God kebab var bare å få i vest, der den tyrkiske kulturen var rundt 40 år gammel. Tyrkisk mat i Øst-Berlin ble bare drevet av profittfolk (det var i hvert fall vår sannhet), og var ikke ekte vare som de legendariske stedene rundt Kottbuser Tor-Kreuzberg, eller Turmstrasse-Moabit.

En gang var det krystallklare forskjeller mellom vest og øst, forteller Pahlmann. Øst var hipt og skittent, vest var originalt og uvennlig – og skittent. Og så dukket de kule salongene opp. Kul klassisk musikk kun for kule folk. Kanskje det første chicky-micky han hadde sett. Og Fritz var på klubben Berghain et par ganger.

– Berlin var den alternative verdensbyen. Jeg har ikke noe nytt inntrykk fra byen etter å ha bodd i Norge de siste årene, men Berlin har fortsatt verdens beste orkester og fantastiske operaer. Og den opprinnelige mentaliteten er fortsatt uvennlig kulhet, av noen oppfattet som sjarmerende, sier Pahlmann.

En venninne på min egen alder har alltid hatt en “våt drøm om Berlin”, og flyttet hit for et år siden. Hun har byttet adresse fire ganger. Nå bor hun i et kollektiv i Neukölln med en emosjonell 23-åring som spiser pannekaker med Nutella til middag. Berlin er ikke lenger det billige frirommet det engang var.

– Jeg spør meg stadig hvorfor jeg enda bor her. Men det er noe med å leve utenfor det A4-rammeverket vi har i Norge. Som bieffekt er den også beinhard økonomisk for en kunstner, sier Maria Helena Konttinen Nerhus, som har en mastergrad fra Bergen Arkitekthøgskole.

Hele gater er i dag leid av Amazon eller Zalando. Det er nå et dempet kaos av ekko og smådønninger av gentrifiseringen, forklarer min venninne. Hun innser mer og mer verdien av det norske rammeverket, med velfungerende demokrati og en velferdsstat. Likevel velger hun å bli.

– Berlin er en ekte piratby. Det er mange parallelle verdener som foregår på samme tid, i de samme gatene, på de samme venuene, sier Konttinen Nerhus, og fortsetter:

– Kunstverdenen er tilgjengelig her. Jeg møter mennesker som inspirerer og introduserer meg for nye sosiale rom. Dette er en by som byr på det beste og verste, og man blir konfrontert med mye skrot å navigere imellom. Men når du finner en ekte diamant i dritten, er det utvilsomt verdt det. Jeg elsker de uavhengige kinoene! Og er takknemlig for tilgang til danseklasser hver dag, og tyrkisk matmarked.

Min russiske fotograf-venninne Kira Gyn er også blant dem som lokkes av kaoset. For henne – og for mange som er født i Russland – gir byen en følelse av frihet til å uttrykke seg selv.

– På en måte viser denne byen hvordan man kan være både åpen og reservert på samme tid, og hvor mange ulike versjoner av seg selv som kan eksistere i deg, sier Gyn.

Tilgangen til utallige utstillinger, konserter, teaterstykker og forestillinger av alle slag skaper en følelse av et pulserende kreativt liv, mener min venninne – det er alltid noe å gjøre og bli inspirert av.

Berlin rommer dessuten mange fellesskap. Du vil finne det du leter etter, om det er FLINTA kickboksing eller mingling i Mies Van der Rohe-huset med den konservative kulturell-politiske sossen.

– Det er et vandrende uttrykk at man blir lat i Berlin. Om du virkelig vil slå igjennom bør du flytte til London eller New York. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men det er i alle fall sikkert at det er er en dominant “24 hour party people kultur” her, og tragisk nok, at mange av de viktigste nettverksbyggingene innen kunst og kultur foregår på toalettene, sier Konttinen Nerhus og smiler lurt.
– Det er utvilsomt en by med historier og hemmeligheter.

Witch Club Satan tilbrakte den første kvelden i et øverom i Berlin. (Foto: Nikoline Spjelkavik)

Senere har jeg tenkt at det bare er grusomme mennesker som kan skape noe så vakkert. Kanskje er det ikke mulig å lage noe sinnssvakt vakkert uten dette enorme behovet for å bevege seg bort fra grusomheten.

Berlin har vært – og er fremdeles – gjenstand for politiske spenninger. Som min bergenske venninne sier det: Det er en schizofren og knust by som enda er politisk og kulturelt farget av vest- og øst-separasjonen.

Det var nettopp valg i Berlin, og ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) endte opp som nest største parti. Kunstnere i Tyskland er på generelt grunnlag bekymret for det som synes å være økende trusler mot ytringsfriheten på en global arena. I mai skrev Ballade om lyd- og lyskunstner Veslemøy Rustad Holseter aka Grinderteeth som ble arrestert av tysk politi to ganger for sin støtte til Palestina. Flere av byens DJ’er og artister forteller at de må seg om etter jobb andre steder hvis man engasjerer seg i det som foregår i Midtøsten. Den nye kursen Tyskland har tatt, har svært negativ påvirkning på musikere og kunstnere.

Samtidig er Berlins hedonistiske natteliv i full sving. Alt later til å være som det skal: Byens karakterer er rene stereotypier; her er den barske politimannen, arbeiderklasse-kommunisten, og den veganske raveren, alle gjennomsyret av personlig ambivalens og prisgitt historiske begivenheter.

Witch Club Satan utenfor Berghain. (Foto: Sindre Nicolaisen)

Berlins legendariske undergrunnsscene står i dag på UNESCOs kulturarvliste. Techno har «formet store deler av byen Berlin siden midten og slutten av 1980-tallet», heter det, og Berlins mest legendariske nattklubb, Berghain, har stått på min bucket list så lenge jeg kan huske.

I begynnelsen var det ingen som visste hvordan Berghain ville bli tatt imot, og hvor lenge stedet ville eksistere. Over tjue år senere – og til tross for mange utfordringer – lever Berghain fortsatt i beste velgående, ikke bare som utested, men også som et knutepunkt og en katalysator for en rekke spennende kunstprosjekter og festivaler, som CTM-festivalen 

Det er CTM som har invitert Witch Club Satan til å spille, en eksperimentell festival som tar store, kuratoriske sjanser. Bookeren vår er Michael, aka Opium Hum, som i 2011 startet sin egen eventserie på Berghain og som ble utgangspunkt for en ny bølge av techno inspirert av postindustriell rock, EBM (Electronic body music), gabber-sjangeren, støy og metall.

Mye av det harde som blir spilt i Berlins klubber i disse dager ville trolig ikke vært mulig uten denne serien. Musikk og ravekultur er akkurat nå der det skal være, både kreativt og holdningsmessig, mener Opium Hum, selv om miljøet har forandret seg.

Skiftende vinder til tross; Berghain vil trolig overleve. Klubbkulturen har alltid stått for inspirasjon, for opprør, nytenkning, frirom, individualitet … Og Berghain er kanskje blant de stedene i Europa som best har forsøkt å ivareta og beskytte disse ideene, blant annet gjennom en notorisk eksklusiv dørpolitikk.

– Det handler om å beskytte det trygge rommet som Berghain er, noe som også betyr å beskytte klubbkulturen, har fotograf og en av Berghains dørvakter, Sven Marquardt, uttalt.

Men også klubbkulturen lider under trusselen om stillstand, akkurat som enhver populær sjanger. Jeg har gjentatte ganger opplevd å kjede meg på rave. Beaten er konstant den samme. Overalt rundt meg danser folk som på automatikk; som roboter, så å si, til den samme, generiske musikken. En lignende erfaring har jeg med dødsmetall, som på det mest tekniske fremstår ekstremt rigid.

Berghains fasade. Det er ikke lov til å ta bilder på innsiden. (Foto: Nikoline Spjelkavik)

Kanskje er det nettopp dét en ny generasjon musikkelskere har forstått: De to verdenene – black metal og techno – kan fornye og forsterke sjangrene gjensidig. Og fylle dem med nytt, sonalt blod.

Kilder forteller oss at da Berlinmuren falt 9. november 1989, innså punkerne at musikken og budskapet deres måtte endres, så de sluttet stort sett å lage musikk. Flere band gikk i oppløsning samme kveld som muren falt. De hadde oppnådd sitt mål: å sparke ut diktaturet.

Mange av de tidligere punkerne trakk seg tilbake, og nøyet seg med å okkupere hus og organisere seg som kollektiver. Techno og elektronisk musikk fikk overta, men tankegangen og filosofien fra den østtyske punken lever faktisk, om enn ubevisst, videre i byens musikalske, kunstneriske og nattlige DNA. I 2025 kommer fortiden til nytt uttrykk. For akkurat nå skriker verden etter mer eller mindre anarkistiske initiativ.

De østtyske punkerne la grunnlaget for nåtidens subkulturer og sosiale bevegelser som i dag er så dominerende i Berlin: «Tanken var å leve livet slik man selv ville, kle seg som man ville, høre på den musikken man ville, og ikke bli nedlatende behandlet eller sperret inne bak murer og piggtråd», forteller fotografen Christiane Eisler, som har foreviget 80-tallets punkscene gjennom sine bilder.

Witch Club Satan. (Foto: Christoph Voy)

Vi står nå på Berghain og formidler tekster som tyske DIY-punkband ville fått Stasi (Øst-Tysklands hemmelige politi) etter seg for å uttrykke. Flere tiår senere synger vi om helt andre ting: vi synger om svartmetall som våpen mot krig. Mot neofascismen og antisemittismen, i en verden som lovet å aldri gjenta sine forfedres feilgrep. Vi forbanner mye fra scenen. Mest av alt forbanner vi hjerteknuste menn som kjemper som krigere, når de egentlig må kjempe for å lindre sitt sårede hjerte.

Berlin, du stinker ille, og er ekte undergrunn. Det er på turer som dette at jeg gjenvinner nytt pågangsmot. Vi sees igjen.