Offer for pillråtne ideologier

Jeg befinner meg på en bar i Bordeaux, den første uken av et nytt år. Det er faen meg bekmørkt i verden. Det blåser så heftig, men vinden er ikke synlig, i hvert fall ikke i vår privilegerte del av verden.
Krig, folkemord og etnisk utrenskning dominerer nyhetsbildet; det finnes en oppbruddsstemning av sorg, fortvilelse og hjelpeløshet blant min generasjon.
Hvordan skal vi leve i denne verden? synes det som at vi egentlig spør hverandre.
Hvordan skal vi fortsette å leve i denne verden? 

Jeg har allerede drukket opp to glass negroni, og kjenner spriten brenne i årene mine.
– What do you want to drink? Spør bartenderen meg.
– Stirred, not shaken, svarer jeg.
Noe langt ifra fruktig, noe langt ifra søtt.
Gi meg noe bitende kraftig, noe mørkt og rivende bittert; – en drink som slår ned som dynamitt, sprenger barrikadene i mitt indre og får verden rundt meg til å spinne.
Kanskje klarer jeg å glemme meg selv et lite øyeblikk? foreslår jeg.
Bartenderen ler.
  – Enten dét, eller en drink som får deg til å se verden klarere enn på lenge, svarer han.
–Oui, d’accord, hyler jeg!
– Gi meg en drink som får meg til å se meg selv, menneskets livsoppgave, eller kanskje til og med meningen med livet! 

Julefeiringen hjemme i Norge ble tankevekkende.
Jeg våknet saktens til liv etter lang dvale som såkalt engasjert skribent. Det var min tre år eldre kusine som rev meg ut av noe jeg vil beskrive som en nummen tilstand; hun bor også i Frankrike, men kom hjem til Norge for å feire jul sammen med oss.

Vi feiret med noen av den den gjenværende delen av Holt-slekta; min mor og søster, min kusine, hennes far og to brødre. Vi var en gang en stor familie, bestående av mange onkler og tanter, fettere og kusiner, men samtlige er ikke lenger blant oss. Som barn husker jeg at jeg skammet jeg meg over å hete Holt til etternavn. Jeg var redd for at jeg ville bli assosiert med noen av de narkomane, psykisk syke menneskene i familien. Det fantes et bunnløst mørke i noen av dem. Et mørke som fikk meg til å lengte etter mildere og vakrere ting. Hvorfor måtte kjærlighet høres så bråkete ut? husker jeg at jeg tenkte. Var det kjærlighet som fikk bestemor til å gjemme seg i garasjen, barbeint i 11 minusgrader, fordi hun ikke gav min onkel lommepenger til et skudd heroin? Var det kjærlighet som fikk min egen mor til å hulke seg i søvn, fordi enkelte av søsknene straffet henne hver gang HUN TRODDE AT HUN VAR NOE?

Under årets julefeiring kom min kusine inn på kjøkkenet mens min mor forberedte julematen. Hun spurte om det var stemning for at vi tok 1 minutts stillhet for barna i Palestina.

Min mors respons var ikke overraskende.

Min kusine har vært politisk engasjert gjennom hele sitt voksne liv, ganske enkelt fordi hun har kjent på urettferdighet selv. Jeg kan trygt skrive under på at hennes oppvekst ikke var enkel; de gangene hun forsøkte å uttrykke en mening som liten jente, husker jeg at flere i familien lo av henne; hun fremstod arrogant eller overlegen. Jeg tror hun aldri ble hørt som barn, og det som drev henne til å å flytte til et nytt land, var identitet. Hun ble simpelthen mer og mer seg selv ved å komme seg vekk.

Min kusine skjønte nok fort at ideen om å vie oppmerksomhet til en verden som ikke angikk oss, var komplett dødfødt.
 
I Holt-familien har vi, barna, sjeldent følt at det er rom for å diskutere hverken religion eller politikk. I min oppvekst husker jeg at det ofte førte til heftige krangler eller rene slagsmål.

Jeg har med årene innsett at politikk i vår familie var ren luksus; solidaritet var et emne for dem som hadde overskudd; mennesker som oss, en mildt sagt problematisk familie, med syke mennesker på alle kanter, hadde da hverken tid eller kapasitet til å diskutere politiske spørsmål!

Det var følelser som gjaldt. Musikken. Slike ting som gav løfter om en bedre fremtid; poesi og rødvin og sigaretter. Iblant hendte det at min lillesøster og jeg lå gråtkvalt på stuegulvet da vår heroin-syke onkel stod på utsiden og truet med å skyte vår mor. Det er klart det opplevdes trøstende å synge trestemt ved pianoet etterpå.

Av og til følte jeg meg heldigere enn min kusine. Jeg hadde en familie til. Kleive-slekta, den totale motsetning!
Kultursnobber som ganske enkelt var eksemplariske i det de holdt på med. Som barn ble jeg matet av bøkenes og musikkenes guddommelige føde; min farmor var bibliotekar og gav meg drømmene i gave!
Poetene satte ord på opplevelser og stemninger jeg kunne relatere til, bøkene gav støt til min livsfølelse!

Gjennom språket lærte jeg å artikulere noen ønsker for fremtiden; og fikk senere realisert dem gjennom gode karakterer og utdannelse.

Like før jeg begynte på universitetet, hevdet min kusine at jeg hadde sluppet unna det sørgelige, kjempende arbeiderklasse-livet. Jeg forsto ikke hva min kusine mente.
– Vi er da av samme blod? spurte jeg forvirret.
– Du har mer Kleive i deg, svarte hun. Det hadde gitt meg åpenbare fordeler.
Hun begynte å snakke om kulturell kapital, et begrep hun selv hadde kommet over da hun studerte. Min kusine fortalte meg at det hun manglet, var språket, kompetansen, begrepene!

Jeg innså at klasseskillene ikke bare røpet seg i maten vi fikk på bordet; de røpet seg i selve vårt vesen; ja, simpelthen i hva som var mulig å tenke! Å kunne drømme seg ut av elendigheten, fordret at jeg visste om noe annet og bedre.

Jeg husker at jeg følte meg stolt etter ett år på litteraturvitenskap, og at jeg utviklet en nærmest sadistisk fryd over å stable en ti-tolv bøker på bordet foran min egen mor. Jeg simpelthen elsket å belære henne.

En kveld såret jeg henne dypt. Jeg satt som vanlig i sofaen og leste en eller annen bok fra studiet – sikkert ellevte bind av Proust, bare for å bevise et eller annet overfor min mor. Hun satt i stolen ved siden av. I samme øyeblikk hun tente seg en sigarett, sa jeg ordene jeg ville angre bittert på senere:
– Mamma, du er grunnen til at jeg ikke har funnet meg til rette i livet.  Hun så spørrende på meg. Jeg borret blikket mitt i hennes, og sa:
– Du er vel klar over hvor jævla uinteressant du er?

Jeg glemmer aldri blikket hennes. Det tok oss lang tid å finne tilbake til hverandre. Men det var min elskede mor som gjennomskuet meg en vinterdag for snart tre år siden. Ett enkelt spørsmål var det som skulle til.

– Johanna, jeg hører hva du sier. Jeg vet at jeg ikke er god nok. Jeg vet at jeg har skuffet deg. Men si meg, jenta mi, har du det egentlig godt med deg selv?

                                                 *

Jeg har senere innsett at det finnes vanskeligheter i enhver familie. Også min tilsynelatende perfekte Kleive-familie hadde også noe urovekkende ved seg; mangelen til å være rause, til å empatisere. I hangen etter perfeksjon, glemte noen av oss å ta vare på vår sjel. Talentene er uomtvistelige, men det koster mye å bli best.

«Slik opptrer tidsånden; skjult for oss som er fange av den».
Den store forfatteren Hamsun var fascist, ganske enkelt fordi han ikke var politisk.
Og det som har skremt meg mest nå disse ukene, er den store sannsynligheten for at et par av mine familiemedlemmer enkelt kunne blitt offer for pillråtne ideologier.

I diskusjon med venner, har klumpen i brystet stadig blitt større.
Jeg har spurt meg selv: Kunne jeg blitt en rasist, dersom systemet hadde sett annerledes ut, dersom jeg var født i en annen tid? I mitt tilsynelatende enkle, intellektuelle liv, kunne jeg gått fem på?

Plutselig kjenner jeg et snikende ubehag over å kunne være en av dem; mennesker som har så nok med seg selv eller er så bedagelig anlagt, at man på et blunk blir offer av et system, dersom man ikke er våken nok …

Jeg har med årene innsett at jeg har levd et feigere liv enn min eldre kusine; jeg gjorde det kanskje bedre på universitetet, og hadde ordene i min makt. Jeg kom inn på en prestisjefylt skriveskole og publiserte flere artikler enn henne. Problemet er bare at jeg av og til har – i en slags dvale – glemt å bruke ordene rett. Jeg er blant dem som har ofte har funnet redning i dagdrømmer. Faktisk var det dagdrømmene som opptok vår familie; hele min oppvekst hadde nærmest vært som en drøm, ganske enkelt for å klare å komme seg gjennom dagen. 

Som barn og ungdom klarte jeg nærmest aldri å ta parti med noen; jeg led ofte store kvaler fordi jeg ikke klarte å si nei. Jeg følte sterkt med mobbeofrene, og var et bindeledd mellom de populære og upopulære ungene.  Jeg var alltid buden til alles bord, men fant aldri min plass. Min mor mente jeg var solidarisk. Et ekte lederhjerte. Jeg evnet å se flere sider i en sak. Jeg fant trøst i filosofien som slo fast at ingenting et menneske har sagt er helt riktig, ingenting et menneske har sagt er helt galt. Jeg har ofte rettferdiggjort den nøytrale posisjonen, fordi jeg har trodd at det er i uenighetsfellesskapet man finner svarene; bare i mellomrommene glimrer drømmen om forsoning.

Likevel har jeg fått en vondere og vondere smak i munnen.  Det skremmende er hvor fullstendig inntatt jeg kan bli i andre mennesker; som nøytral har jeg lyttet til venner og nikket samtykkende til deres velartikulerte formuleringer. Det føles nærmest som at jeg i forsøket på å forstå å og tilpasse meg andre mennesker, i et desperat ønske om å bli likt, har mistet kontakt med mitt eget kompass. Som journalist og skribent har jeg liksom alltid kunnet leve godt i refleksjonen; samtidig har refleksjonen hindret meg i å ta stilling. 

Jeg står i fare for å miste min egen integritet.

Årets julefeiring går innpå meg. Jeg studerer min egen familie. Kjenner på stillheten. Observerer hvert enkelt familiemedlem. Jeg legger merke til mamma som går frem og tilbake og varter opp med de deiligste retter. Hun er litt nervøs. Jeg observerer min lillesøster Amalie. Hun er påfallende stille hvert år. Når hun er sammen med andre mennesker, snakker hun og ler. Men når vi er sammen med familien, er hun det lille barnet igjen, hun som sannelig fikk høre det om hun sa noe som ikke sømmet seg! Jeg får lyst til å gi henne en klem. Min kusine også. Hun har gitt flere av oss bøker om Gazakonflikten i julegave. Hun gjør det av kjærlighet, og for å markere sin aktivisme.

Den dag idag er jeg stolt av begge mine familier, og vet at jeg med to føtter i begge leirer har lært mye av begge parter. Vi har alle våre spesifikke biografier å bære, og jeg er stolt av at vi evner å være rause med hverandre.

Likevel spør jeg meg selv i etterkant av julefeiringen:

Kommer vi nærmere hverandre denne julen?
Snakker vi om temaer av verdi?
Blir verden et bedre sted?
Kanskje ikke.

Jeg innser nå at det foregår en verdenskonflikt i miniatyr rundt ethvert middagsbord.

                                             *

For snart tre år siden møtte jeg meg selv i døren. Jeg visste ikke lenger hvem jeg var, og fikk umiddelbart behov for å reise avsted. Jeg fortalte til familie og venner at jeg reiste for å bli meg selv igjen, og argumenterte for at et lukket liv var farligere enn et åpent. 

I Frankrike ble jeg introdusert for temperament, regelrett klaging og et sikkert, tydelig språk. Jeg møtte mennesker som vandret rundt i livet med en annen grunntone enn meg selv.

I Frankrike var jeg ingen; jeg hadde hverken posisjoner, venner eller roller som kunne gjøre det enkelt for meg å passe inn; det eneste som betydde noe, som fremmed i et nytt land, var det jeg kunne bidra med; ja, simpelthen hva slags tankegods jeg la på bordet.

– I want to see how you complain, var noe av det første en franskmann sa til meg. Det spilte igrunnen ingen stor rolle hvor jeg stod, men de ville vite hvordan jeg tenkte. 

 – I fucking love to be angry, sa en annen. Da jeg spurte vedkommende om hvorfor franskmenn er så besatt av deres patroitiske klagesang, smilte han lurt.
– To complain is a part of our catarsis, svarte han.

Runde 2.
Med rom og whisky og vermuth i blodet, blir vi alle poeter. Samtalene i Bordeaux går på full speed. Energien tar oss steder. Åpner dører. Setter oss i kontakt med Guder og profeter. Grådige hjerter. Grådige sjeler.
Vi tviler ikke et øyeblikk på at vi befinner oss på rettferdighetens side; og at dette er vestens lodd; å leve med vissheten at vi har trukket de beste kortene.
Av og til skulle vi ønske at det var vi som led mest.
For hvordan skal vi fortsette å leve med vår dårlige samvittighet?
Hvordan skal vi fortsette å leve?

I de mørke barene og ved kafébordene opplever mine franske venner og jeg en slags parantes av mening, i en kald og hensynsløs verden, som later til å bli verre og verre.

Har jeg et nyttårsfortsett? spør jeg meg selv.
I 2024 vil jeg på ingen måte oppgi å være romantiker, kanskje ikke som kunstner, men som menneske.
Det var romantikeren i meg som gav meg motet, som tillot meg selv å drømme.
Det var romantikeren i meg som flyttet til et nytt land, og som den dag idag velger å å tro på kjærligheten, igjen og igjen.

Jeg tror dessuten at Orwell hadde rett da han hevdet at mennesker ikke kan skrive noe av verdi dersom vi ikke er tro mot våre opprinnelige, litterære instinkter. Det er selvsagt opp til oss å unngå å bli værende på det samme stadiet, og bevege oss fremover.

Jeg vil ikke være hjelpeløs i denne romantikken, men intenst livsnærværende. Og livsnærvær dreier seg vel mer eller mindre om å ha en viss kontakt med livet. 

Hvordan får man kontakt med livet?
Gjennom å lytte. Gjennom å se.
Det kan føles farlig. Hvorfor er det farlig å se?
Kanskje handler det om redsel for å miste kontroll. 

Det et menneske har sett i seg selv, det finnes.
Og hva skal vi gjøre med det? Hva om vi har sett noe forferdelig vondt og trist i oss selv? Hvordan skal vi orke å leve med alt dette mørket i oss? Hvordan skal vi klare å handle på disse følelsene?

Jeg tenker på min kusine, som i alt hun gjør og foretar seg nærmest er en politisk handling. Utgangspunktet hennes er alltid en slags Orwellsk stillingstagen; en følelse av at noe kjennes urettferdig. 

Av min kusine lærer jeg at aktivisme ikke er noe man er en time i løpet av dagen; aktivist er hun fra hun står opp om morgenen til hun legger seg om kvelden. Kampen for rettferdighet tar aldri slutt, og det finnes mye kjærlighet, nytelse og mening i det å dedikere seg til noe.

Om jeg viderefører min kusines evne til å ta stilling i min kunst, bør det være klart at min oppgave, når jeg setter meg ned for å skrive en bok eller låt, skriver fordi det fortsatt finnes løgner å avdekke. Mennesker å forsvare. Ville påstander å artikulere.

Jeg drikker opp mitt glass, og vandrer hjemover, langs kanalen, ikke overstadig beruset, men tilstrekkelig til å vende tilbake til melankolien, tilstanden innbyggerne i denne byen klamrer til seg som en søster. Her i Bordeaux røyker innbyggerne sigaretter fordi de er triste og søker trøst. Eller de klamrer seg til sigaretten fordi de nyter sin sorg.

Det synes som at mennesker aksepterer sitt mørke i større grad i Bordeaux. Jeg har begynt å akseptere at også jeg bærer mye mørke i meg, men at jeg ikke lenger trenger å være redd for det. Verden er helt og holden grusom. Og kanskje er vårt største problem i den vestlige verden at så mange av oss har mistet kontakten med sorgen, smerten, tragedien – som jo rent faktisk fungerer som et etisk kompass å orientere seg etter, og å agere på.

I møte med min egen familie og oppvekst innser jeg mer og mer at en personlig desperasjon aldri kan bli desperat nok. Den blir fort introvert og navlebeskuende. Mennesker må ha mer enn som så – mer stoff å forholde seg til. Bare da kjenner vi det kanskje på ekte. Jeg tenker på hvor trist det er at noen av oss så sjeldent har lagt merke til livet utenfor oss selv, opphengt som vi har vært av å kritisere – og å holde murene vedlike i borgene som definerte våre hjem.

Når livet blir føles for tungt å bære, i en tid som denne, skal jeg ikke ruge over mitt eget liv, men fortsette å utvide sinnet gjennom musikk. Kunst. Diskusjon. Samtale. Jeg skal jakte hverken klenodier eller suksess, men situasjoner som får meg til å glemme tid, sted og ikke minst meg selv.

– Det aller viktigste er å mene noe, utbrøt en nordmann som selv  flyttet til Frankrike for 20 år siden. Han er en kjent skuespiller og musiker, men trives best med den mentale avstanden til hjemlandet.

I Norge skal vi være så forståelsesfulle hele tida at vi ender opp med å ikke ha noen meninger, husker jeg at han fortalte meg. Men vi må aldri miste våre meninger av syne.  Å ta en avgjørelse gjør ikke livet enklere å bære, men vil gi deg en større følelse av å være unik i verden. Å føle at ens egen mening har verdi, at du er noen, vil gjøre det lettere å erkjenne andres humanitet.

2024 skal bli året jeg møter skepsisen, tvilen, sorgen, ja, mørket i øynene igjen.Jeg skal stole på ryggmargrefleksene. Vi mennesker kan godt ønske oss ut av virkeligheten, men på et tidspunkt bør vi også engasjere oss i den. Det føles omsider godt å våkne.