Spleen

Etter en lang sommer på turné med bandet, er jeg omsider tilbake i byen som har fått sitt navn etter Benediktermunkene – de som “reiste seg fra bordet med blodårene oppsvulmet av vin og hodene i brann”. Vi henger i brosteinsgatene, drikker vin i sene nattetimer og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk. 

Hvorfor akkurat Bordeaux? er spørsmålet folk stadig stiller meg. Etter ett år i denne byen har jeg muligens kommet nærmere et svar.

Er det ikke nettopp byens ambivalens som har kapret hjertet mitt?

Da jeg kom til Bordeaux første gang, hadde jeg allerede vært på en flere måneders dannelsesreise i Frankrike. Jeg hadde besøkt ulike steder som Paris, Marseille, Arles og Pyreneene; jeg hadde svevd på en sky og jaktet kickene, og dem alene.
Men noe manglet; Kanskje var det nettopp en følelse av å lande.

Da jeg kom hit, ble jeg blendet av den storslåtte arkitekturen og det utrolige lyset. Men det var først da jeg så innbyggerne rundt kafébordene med de mørke ringene under øynene, at jeg ble grepet. Det fantes en melankoli her. En ambivalens som virket forlokkende. Bordeaux dannet kuliss for alle emosjonene og fasettene som fantes i meg. Her var hverdagslivet. Her kunne jeg leve.

En av kvinnene jeg møter ikveld, kan kjenne seg igjen.

— When I was 17 years old, I found a word in a poetry book written by Baudelaire. I knew it was my word, sier en av kvinnene.

– Which word? spør jeg, selv om jeg allerede vet svaret …

Spleen.
Kilden til melankoli.
Vi skåler i vin, hun og jeg.

Jeg simpelthen elsker dagene og nettene i denne byen, ute blant skrullene, poetene, romantikerne – omgitt av magien, skjønnheten, den ville, ville, VILLE kjærligheten – spirene av forventninger som setter seg i marg og bein, det lille vemodet som tross alt får et menneske til å håpe igjen og igjen …

Ja. Kanskje er det nettopp derfor jeg elsker Bordeaux.
Folket trekker ut, og kommer aldri inn igjen. 
De er elskere av natten, en tid på døgnet der mennesket tenker annerledes;
derfor oppdager jeg også mer i dem.

Rundt bordet sitter vi; søkende mennesker, alle med sine spesifikke biografier å bære.  Vi søker forsoning, vi søker svar. Finner vi dem? Kommer vi egentlig nærmere noen svar på det vi søker? I sene nattestimer møtes vi; mine venner og jeg; vi ler og elsker og spiser og drikker og klager og sørger og diskuterer som om vi aldri har gjort annet.

Og hvorfor skulle vi?
Det er spinnvillt å leve.
Når jeg lytter til Innbyggerne i denne byen er det som Allen Ginsberg en gang uttrykte – å «høre hvite engler synge i gråstein».
Herregud, for et mørke. 
Et perfekt mørke i en skinnende, lys by er alt jeg kan se… 

🖤