Bordeaux lokker til fall

– Kan vi ta et møte klokka 08 i morgen tidlig, spør arbeidsgiveren min hjemme i Norge.
– Faen, det går ikke, med tanke på at jeg er på fylla til 04 hver morgen fremover, svarer jeg.

Mail sendt. 
Rattata rattata.
Her går det unna.
Én løsning på verdens problemer å finne en livsrytme, hevdet Axel Jensen.
Svinger du ikke, er du ute å kjøre.

Bordeaux, min by, du lokker til fall.
Jeg kan ikke riktig forklare det, men det er noe ved denne byen som får meg til å velge det motsatte av hardt arbeid, rutiner og deadliner om dagen. Det skorter både på penger, leilighet og større ambisjoner – det er mye jeg burde ha gjort, men det er som om det har gått opp for meg at alle slott er fengsler og at frihet er det samme som mengden timer du tillater deg å spasere ut i det fri med en venn du setter høyt.

Hver morgen setter jeg på kaffen og gjør meg klar til å arbeide noen timer ved skrivebordet. Med så mye skjønnhet på alle kanter, er mennesket nødt til å gi dagen et forsøk, tenker jeg. Hodet vibrerer av skapertrang. Jeg føler meg inspirert! Jeg vil skape noe av verdi! Hvor skal jeg egentlig begynne?

Men først, en kaffe.
Jeg går til den nærmeste bistroen i nabolaget.
Det treffer jeg som regel på min chilenske venninne som flyttet hit for tre år siden. Kanskje også et par av våre kompiser, noen riktig sentimentale franskmenn som mener litt av hvert om livet. Vi diskuterer forskjellen på to baguetter. Vi diskuterer romantikkens vilkår i det moderne århundret.

Tiden flyr. Plutselig har det gått tre timer. Vi er blitt sultne og bestemmer oss for å spise lunsj på naborestauranten. Det er langt hyggeligere å dele et måltid sammen med andre. Og disse menneskene er jo så vidunderlige; de lyser opp i øynene når de ser meg og gir meg den skarpe og friske smaken av liv. Hva mer kan en ung kvinne be om?
Jeg svømmer mellom dem, som fisken i havet!

Hva med et glass vin til maten?
Jeg nøler et øyeblikk. Men la gå.
Det skader ikke å sitte her og slenge på krakken, sier jeg til meg selv når jeg innser hvor mange klokken er blitt.

Vi fortsetter praten. Legger planer for kvelden. Kanskje skal vi ta en tur innom den nye baren som holder til ved St.Michel-strøket kveld. Vi har godt over 3000 restauranter, klubber og vinbarer å velge mellom i denne byen, men ender som regel opp på stambaren. Det er som regel enklere slik.

Klokken er allerede blitt tre på formiddagen.
Au bientot, sier jeg og takker for laget.
Målet mitt er å skrive noen setninger på maskinen før solnedgang;
jeg vet allerede nå at sinnet mitt vil bli forvandlet som varulven om natten …

Men så, kjære arbeidsgiver.
Jeg forstår ikke helt hvordan det går til… jeg kan ikke helt forklare det ….  Plutselig oppdager jeg at jeg sitter utendørs med en sigarett i kjeften og en aldri så liten tungvekter av en negroni på bordet foran meg.  Og jeg prater løst og fast med en hel skokk andre folk som gjør nøyaktig det samme! 
Hører du, arbeidsgiver? Det er ikke min feil!

Her, i denne byen, vil en bare trampe og gå på loffen med de mest romantiske, udugelige og livsbejaende personene som eksisterer på denne kloden – de som leker med ilden og som gladelig river i en tår eller fem for å slukke tørsten!

Det later til at alle innbyggerne i denne byen er grepet av en mystisk feber som får dem til å velge det motsatte av alt som smaker av sunn livsførsel: menn og kvinner slenger omkring på små barer som dufter av pernod og mezcal og sigaretter. Vi prater ustanselig om hvilke mennesker som begeistrer oss, hvilke små intriger som utspilte seg og hvorfor vi i helvete fortsetter å bite oss selv i halen hver bidige dag.

Min chilenske venninne og jeg tilbringer nå alle ledige stunder sammen, som regel etter hennes klokke;  så godt som alle mennesker i denne byen jobber som restaurantsjefer eller bartendere.
Dagene mine må naturligvis følge deres takt for å kunne bli med på moroa…
Ikke at det gjør noe! 

Jeg må innrømme at det ikke gjør det spor at søndager er blitt mine nye lørdager, at mandager ikke lenger er en bedrøvelig start på en ubarmhjertig uke, men et etterlengtet høydepunkt; en forrykende festkveld med maskara på vippene og blodrød leppestift på munnen.

Vi ligner dessuten på hverandre, kokkene og jeg.
Våre bransjer er kjent for å tiltrekke seg outsiderne i samfunnet – intense, lidenskapelige, talentfulle raringer som egentlig ikke passer inn noe sted. Kanskje er det derfor jeg føler så sterkt bånd til dem?

Som kunstnerne er kokkene besatte, helt og holdent besatte.
Foreldrene våre bekymrer seg over livsvalgene våre. Vi har en sjelden evne til å la oss oppsluke av arbeidet vårt. Vi er superfokuserte på håndverket, seriøse, dedikerte og passelig syke i hodet. Noen av oss er selvhøytidelige på kanten til det parodiske – men du verden som vi elsker å lage liv!

La meg tilstå noe når jeg først er igang:
Det skjer mye uforklarlig i denne byen om natten … 
Det foregår mye merkelig og rent ut sjokkerende som får hoder til å spinne, en hel del saker og ting jeg aldri vil kunne  fortelle min egen mor (og jeg er vant til å fortelle henne litt av hvert)!

Mandager er i sannhet den verste sorten fest jeg har vært borti,
det eksisterer et voldsomt lurveleven bak teppene i disse barene,
og jeg innser mer og mer at jeg ikke visste noe om menneskets sanne natur før jeg kom hit.

Nå, gi meg en drink ….
Min venninne slenger seg ned ved siden av meg.

– Let’s finish this drink and go to another bar, Johanna.
– Let’s go out there and make some stories.

Hun ser på meg og smiler lurt.

– In the end it’s all about how we tell the stories about our lives.