Oslos nye italiener sjarmerer

En guddommelig odør fyller rommet. Duften av hvitløk, kjøttkraft og vellagrede oster. For meget for noen. En bit av himmelen for andre.

Vi ankommer resutauranten som har fått navn etter en arketypisk romer: «God med kniven», en rent ut arrogant type, kvikk i replikken, men varm og elskverdig på bunnen. Og folkene som jobber her, passer utmerket til beskrivelsen.  

Rause porsjoner

En direkte, flørtende og passelig arrogant italiener tar vår bestilling (alle som jobber her er italienere). Vi bestiller en aperitif for å skjerpe apetitten, og biter oss merke i en drink kalt negroni sbagliato.

– I will tell you the story about the negroni sbagliato, sier vår servitør og forteller om en ubrukelig nevø som manglet gin og erstattet den med musserende vin. Er det ikke vakkert å tenke på at såkalte «feil» på kjøkkenet ofte ender opp i nye, geniale oppfinnelser? 

Vinkartet er omfattende og sammenfatter Italias 21 regioner. Her er det bredde som gjelder! Vi liker det! Allikevel er det i retning Milano vi befinner oss i matveien, kan vår servitør fortelle. Hva dette betyr, er ikke godt å si. Vi lar vår mann bestemme kveldens meny.

Antipasti. Tre typer bruscetta serveres på et fat – cherrytomater, artisjokkrem og sort olivenkrem. Utmerket på smak. Vellagrede oster, artisjokker, oliven, pølser og skinke av uforlignelig kvalitet på et annet. Og deilig, ferskt brød i tillegg til alt dette.

– Dette er virkelig rause porsjoner, bemerker vårt spisefølge. Man blir nesten mett bare av forrettene her. Vi velger å ikke spise for meget av brødet som er servert til spekematen, ettersom tre porsjoner pasta venter.

Akk! Hvilket utsøkt håndverk på spekematen! Grovstrukturert, med hvitt fett og friske, røde muskler. Smaken av Prosciotto de Parma. En silkemyk, mildt krydret delikatesse.

Vi kan formelig kjenne smaken av pinjeskoger og kastanjelunder som den friske luften og de lette vindene har brakt med seg under modningen. Og osten er så vellagret at den så å si detter fra hverandre. Slik skal det være. Med tiltagende alder blir parmesanen sterkere på smak og enda mer delikat. Det eneste som mangler er litt god olje. Brødet blir kjedelig uten en følgesvenn å dyppe det i.

Tre porsjoner pasta følger, og blir servert i to omganger ettersom vi deler alle. Blir man noen gang lei? Pasta finnes i minst 300 former, og hver enkelt av dem virker som skapt for sin utfyllende følgesvenn: Sugo eller ragu, kjøttbuljong, smeltet smør eller ganske enkelt noen dråper frisk olivenolje.

Smaken av Milano

Linguine med pesto, kongereker og stracciatella – det kremede hjertet i en burrata. Fra Liguria kommer pestoen, en aromatisk saus laget på bassilikum, hvitløk, pinjenøtter, parmesan og olivenolje. Presentasjonen er mesterlig, og smaken like så. Pastaen er nydelig på konsistens og nesten litt søtaktig på smak.

Pappardelle med en herlig, kremet fløtesaus med mengder av steinsopp og trøffel. Det sorte gull som vanligvis drysses ørlite forsiktig over en rett og gir vage antydninger til luksus, er grovt høvlet over denne rett. Utsøkt!

Er det kanskje dette som er smaken av Milano, spør vi oss. Italias enkle, jordnære sjel kommer her med freidighet og ekstravaganse!

Vi er egentlig mette når siste pastarett serveres, men bigoli all’ Amatriciana ser virkelig delikat og presentabel ut. En klassisk tomatsaus, guanciale og pecorino. Intet mer, intet mindre. Tatt vår entusiasme i betraktning er den allikevel en stor fallhøyde. Tam, kjedelig og søt. Nærmest som en boks spaghetti ala capri på smak. Hva kan ha skjedd her? Har far på kjøkkenet sovnet? Feilen er utilgivelig når det er snakk om en så enkel rett. I det italienske kjøkken kompenserer omhyggelige prosesser for enkle ingredienser. Men dette smaker hverken av tid eller flid! 

Heldigvis er vi for lengst mette og fornøyde. Alt i alt er Rugantino en virkelig sjarmør. Vi har savnet ett sted som viser bredden i det italienske kjøkken. Grezzo har utvilsomt befestet sin posisjon som Michelin-svaret på det italienske kjøkken her i byen, men Rugantino er stedet å gå dersom du ønsker et godt alternativ for lommeboka. Vi betalte i underkant av 2.000 kroner for to gigantiske forretter med brød, tre hovedretter, seks glass vin og én negroni. 

– Denne restauranten minner meg om tidligere tider da Villa Paradiso var helt nytt og det ikke eksisterte noe lignende i Norge, sier vårt spisefølge. Vi blir nostalgiske og bestiller en sort kaffe for å gjenvinne den tapte balanse.