Doggystyle-disco

Det var en tilfeldighet at jeg kom over dem.

Jeg hadde nettopp ankommet Bordeaux – den siste byen på min fem måneder lange dannelsesreise i Sør-Frankrike. Jeg skulle lære mer om fransk mat, vin, kunst og – hvis jeg var heldig – jazzmusikk.

Min venninne og jeg sultet etter livemusikk, men var ikke riktig sikre på om vi var kommet til riktig sted for nettopp jazz. I mange år har Bordeaux vært «rockebyen» – mer kjent for å oppfostre punkband som har gjort seg internasjonalt bemerket. Etter å ha hengt på mørke klubber i et par dager, hadde vi begynt å slå oss til ro med at det var liten plass til jazzmusikk her.

Men så kom vi over den cubanske baren, et uunngåelig sted for elskere av salsa, latinomusikk, merengue, reggaeton, bachata, eksperimentell musikk og Gud vet hva… Og dessuten mojitos. Denne lille baren, som ligger i Saint-Pierre-distriktet, en temmelig dyster og avgjort stinkende del av byen, garanterer «muy caliente»-kvelder med dans hele natten.

Men akkurat i kveld var det duket for en jazzkonsert jeg sent vil glemme.

Trommeslageren, Guillaume Prévost, imponerte meg mest. Beatet var uslåelig. Han var av typen som søker motstand for å ha noe å prøve kreftene sine på. Alltid med et nytt triks på lur. Han hypnotiserte publikum, og spilte med en så djevelsk energi at han virket besatt.

Etter konserten kom vi i prat hele gjengen. Jeg takket for konserten og forklarte dem at jeg skriver i det norske magasinet Jazznytt. Jeg ville gjerne skrive om dem spesielt – og om den sørfranske jazzscenen generelt.

– Kanskje vi kan få dere til Norge for å spille livskiten ut av nordmennene, foreslo jeg.

Vi endte opp med å tilbringe en uke sammen. Gutta introduserte meg for det ypperste av jazzklubber i byen. Jeg sjarmerte dem i senk. Og vi spiste og drakk og diskuterte vår felles lidenskap. Kan det bli bedre?

La oss slå fast én ting først som sist: Mat og vin er fremdeles langt viktigere for franskmenn enn for noe annet folkeslag i verden. Derfor er det helt vanlig å få servert mat og vin på høyt gastronomisk nivå selv på den enkleste jazzklubb.

Vi snakker Mont d’or ost og moules frites på menyen. Flere av jazzklubbene kan dessuten skilte med rikholdige vinkjellere. Hehe.

Den første kvelden henger vi på Thélonious Café Jazz Club i Bordeaux. Her arrangeres det primært jazz- og blueskonserter. Baren arrangerer dessuten en og annen verdensmusikkveld, samt kvelder dedikert til andalusisk musikk.

Vi bestiller hver vår tallerken smeltet Mont d’or med poteter og brød. Det er ganske sjarmerende å bite i en av verdens mest eksklusive oster mens vi lytter til live taffelmusikk. Når det kommer til jazzscenen i Bordeaux, er den i stor grad tradisjonsbundet, kan mine venner fortelle.

– De mest populære jazzbarene i byen spiller tradisjonell jazz fra New Orleans. Det er sterke tradisjoner for swing. De fleste jazzklubbene er dessuten oppkalt etter gamle jazz-storheter. Det sier vel sitt, sier Félix Robin.

– Det er mye old-school her, Django-musikk, sigøynermusikk, sier Guillaume.

Samtidig er det viktig å understreke at den yngre generasjonen mer åpensinnet enn vi noensinne har vært, legger trompetist Luc Daoud Klein til.
– Unge musikere er ikke lenger redde for å blande sjangre og avvike fra identitetene som en gang ble tildelt oss. Jeg ser flere og flere rett frem-gutter som går inn i en mengde forskjellige ting, og det gleder meg enormt, sier Luc.

Selv har mine venner sansen for nordisk jazz. De beskriver stilen deres som kontemplativ og filmatisk. De liker å kombinere dette atmosfæriske med hiphop, og er selvsagt ihuga Miles Davis-fans.

– Hvordan vil dere sammenligne den sørfranske og norske jazzscenen? spør jeg dem.

– Jeg var veldig heldig som fikk studere med fantastiske musikere fra Danmark og Sverige som Teis Semey og Andreas Toftemark. De har definitivt har hatt stor innflytelse på meg, sier Luc.

– Musikere som Bjørn Ingelstam som har flyttet til Paris beriker musikkulturen vår, men jeg tror det er en iboende «punkness» i nordisk musikk og nordisk jazz som vi aldri helt kan gjenskape her, sier Luc.

Tja. Ham om det.
Mens vi andre tar oss en sigg etter middag, lager Luc en splitter ny komposisjon. «Doggy Style Disco» heter den.

– Herlig tittel, sier jeg. Kan du ikke si noen ord om hvordan du arbeider frem musikken?

Med glede, svarer han og gliser.
– My compositions are basically like diarrhea. You wake up, and hey – you gotta go! The ideas just pops out. Yeah. That’s the secret behind my music.

De neste kveldene henger vi som oftest på Quartier Libre – den kanskje beste jazzscenen i byen. I hjertet av gamlebyen Saint-Michel finner man denne kombinerte baren og restauranten og konsertarenaen med stor utendørs terrasse og salong i art deco-stil. På programmet står lokale artister av stor musikalsk variasjon, inkludert jazz, blues-rock, funk, soul og hiphop. I helgene følges konserter opp av DJ-sett og gjestene rister fra seg på dansegulvet til morgengry. For matelskere tilbyr baren retter i bistro-stil tilberedt av en etter sigende legendarisk kokk.

Men fy faen. Her må jeg gjøre en parentes og si et par ord om inngangsbillettene. I denne byen koster det 5 euro for alle konserter, uten unntak! Vi snakker flotte konserter som fortjener et høyere økonomisk bidrag for artistene (€5 for to timers konsert er mindre enn en aperitiff eller et glass vin!…)

Det positive i denne sammenheng, er at folk faktisk tar turen. Her fylles lokalene til randen av unge mennesker.

– Har du lagt merke til at de aller fleste som spiller er relativt unge? Studenter, akkurat som oss, sier en fyr jeg møter på konserten.

– Det har du rett i, sier jeg, og følger opp med nok et spørsmål. Opplever han musikken mer tradisjonell her i Bordeaux, sammenlignet med andre steder?

– Nei, her mikses jazz med så mange andre sjangre. Jeg vil ikke kalle dette tradisjonelt, sier han.

– Og har du ikke lagt merke til at man danser på konsertene?! sier publikummeren og inviterer meg opp til dans.

Jo. Han har rett. Det svinger av musikken. En ny generasjon musikere er blitt langt mer verdensorienterte. Det skjer mye spennende i den franske jazzscenen for tiden, være seg i Bordeaux eller Toulouse eller Paris.

– Det har lenge vært sterke forbindelser mellom New York og Paris. Men det er gledelig at en ny generasjon musikere bosetter seg i mindre byer for å vise at man kan skape interessante konstellasjoner også her, sier Felix.

– Hvilken by vil dere si troner når det gjelder ny, moderne jazz? spør jeg dem.

– Toulouse er byen for jazz, ingen tvil. Jeg tror faktisk jeg rangerer Toulouse høyere enn Paris, sier Luc.

– Den sørvestlige franske scenen består av utrolige musikerband som utvikler oss, som Etienne Manchon Trio, Orri og til og med unge hiphop-artister som LMA i Toulouse, fortsetter han begeistret.Og når vi først er inne på Sør-Frankrike og jazzmusikk, kommer vi ikke utenom Marciac. Denne sjarmerende, lille byen i Gers, på landsbygda, mellom Bordeaux og Toulouse, det er der ting skjer for jazzmusikk.

Det arrangeres en jazz festival hver sommer, og atskillige jazzlegender og nykommere fra hele verden tar turen dit – som Avishai Cohen og Erik Truffaz.

I Marciac finner vi dessuten en svært anerkjent jazzskole som ble opprettet i sammenheng med festivalen. Unge studenter får mesterklasser fra musikere som Wynton Marsalis. – SørFrankrike er bare velsignet med en dyp brønn av talent, slår Luc fast.

Aristokratisk på papiret, men rebelsk i sinnet.
Jeg får mer og mer sansen for Bordeaux etterhvert som dagene går. Mine musikervenner og jeg henger på jazzklubber og drikker armagnac i sene nattestimer. Vi spaserer i brosteinsgatene, røyker Camel Blue ved kafébordene og kjenner på et fryktelig sug etter dramatikk.

Og nå er det duket for nachspiel hos Felix. Med rom i blodet, blir vi alle filosofer. Vi diskuterer kjærlighet selvsagt, polyamorøsitet – men også forskjellen mellom norsk og fransk musikk. Jeg forteller dem at den nordiske jazzen bærer preg av lengselen. Mange nordmenn finner bare lykken på bunnen av en ølflaske.

– Og dere? Hva gjør dere dere har fått fullstendig nok, når livet blir for tungt å bære? spør jeg dem.

Mine franske venner drikker, de også, rom og ingefærøl og rødvin, men i stedet for å sitte og ruge over sitt eget liv, utvider de sinnet gjennom musikk.
Disse gutta setter seg ikke på ræva med henda i fanget. De søker det evige kicket. De jakter hverken klenodier eller suksess, men ekte spilleglede som får dem til å glemme tid, sted og ikke minst seg selv.

– Jazz er vel stort sett en livsstil. Det kan gå mange veier. Noen ganger blir det stor musikk av det, sier Felix.

Gutta forteller meg at jazzmiljøet er gjennomsyret av egoer. Det ødelegger musikken. Det eneste som betyr noe, er å være tilstede i øyeblikket med de andre musikerne. Og kanskje viktigst av alt: Å mene noe på scenen.

– Jazz handler om å utveksle ideer. Om å snakke sammen. Jeg er ikke så god med ord, jeg er ikke så glad i å snakke, men når jeg spiller musikk kan jeg si alt. Ja. Slik er det, sier Felix.
 – Alt jeg kan si i livet, kan jeg si gjennom musikk.

Å gå med strømmen er den vanskeligste delen av jobben, mener gutta. Men det er tilstedeværelsen som vinner publikums hjerter.

– Når vi spiller 100 prosent sammen, og er sanne i vår formidling – det er da folk liker det. Selv om de kanskje ikke liker jazz, kan de føle energien vår, sier Felix.

– Følelsene er viktigst i jazzen? spør jeg dem. – Følelser er viktigst når det gjelder alt i livet, svarer gutta unisont.

Jeg sier farvel til mine venner for denne gang. Vi blir enige om gjenforening våren 2022. Da er det duket for nye gigger i Bordeaux. Vi gleder oss allerede.

– Takk for laget, folkens! sier Luc.– Vi har lekt, spist, drukket og fått alle våre eiendeler stjålet fra bilen. Alt i alt en perfekt opplevelse. Jeg gleder meg til å reise tilbake i juni!