Om smålighet

Er det noe jeg ikke har særlig mye til overs for, er det smålighet. De fleste
kjenner minst én person som har dette skitne, lille trekket ved seg. Hvis du
blir invitert på middag av en smålig person, kan du regne med at det er du
som må handle alle ingrediensene. Når det er tid for oppgjøret etter et
spleiselag, vil herr eller fru smålig ha «problemer med Vipps». Hvis du
skylder tretti kroner derimot, må du tilbakebetale på røde rappen. En
smålig person glemmer aldri å føre regnskap.

Under et juleselskap fikk jeg nok av denne pokkers småligheten. Jeg hadde
invitert til et «spleiselag», der alle skulle ta med hver sin rett. Lag hva dere
vil, men sørg for at det er litt schwung på det, sa jeg. Den småligste fikk
ansvar for «ostefatet.» Det var idiotsikkert, tenkte jeg. Et ostefat er
hverken komplisert eller tidkrevende. Jeg så frem til et fat som bugnet av
oster, druer, kjeks og chutneys. Men så skjedde det verst tenkelige. Frøken
gjerrigknark banket på døren, og hva hadde hun med seg? Én brie.

Jeg fikk nok. Èn ting hadde vært hvis hun faktisk hadde dårlig råd, men
denne jenta tar seg råd til en påse kokain hver helg. Ikke engang en
drueklase var å skimte i horisonten. Det eneste jeg klarte å tenke på under
middagen, var den fordømte lille osten som skulle fordeles på ti personer.
Hvor lå rettferdigheten i det?

Jeg bestemte meg for gi frøken gjerrigknark en liten lærepenge. Hvordan?
Ved å snakke om «smålighet» rundt bordet. Det hele skulle fungere som en subtil, indirekte kritikk. Ved å snakke om emnet på generelt plan, ville hun
føle seg truffet. Og hvorfor ikke bruke min gjerrige samboer som
eksempel?

— Jeg hater smålighet, begynte jeg. — Hun ene i kollektivet, er skikkelig
gnien. Da hun inviterte til bursdagsfest, skrev hun ønskeliste på
facebookeventet, men serverte ikke så mye som et chipsflak til gjestene!

— Fy flate for en gnier! Lød responsen fra gjestene. Alle lo seg skakk. Til
og med frøken gjerrigknark. Hun hadde ikke forstått at det var henne jeg
rettet kritikken mot.

— Hun er den verste gnieren jeg har møtt, fortsatte jeg, – En gang vi gikk i
butikken, nektet hun en tryglende rumener å få panten hennes!
Mine tilhørere var rent sjokkerte. At det gikk an å være så smålig! Jeg
skottet bort på frøken gjerrigknark – hadde fortellingen hatt effekt? Åneida.
Hun gliste bredt mens hun forsynte seg grådig av den lille osten. Hva nå?

Jeg hadde ikke flere eksempler på lager. Min romkamerat var ikke så
gnien. Dermed gjorde jeg som jeg pleier: Smurte litt tjukt på.
— Hvis hun hadde vært mer gavmild, hadde folk likt henne bedre. Og dere
skulle bare sett hvordan hun vridde seg unna da …
Plutselig kom romkameraten min brasende inn døren. Hun var helt
rødsprengt i fjeset. I flere sekunder stirret vi forskrekket på hverandre. Så
sa hun:
— Jeg har hørt alt, Johanna.

Èn ting er sikkert: Man skal passe seg for å kritisere andre. For hva er
egentlig verst? Hun som tar med seg én brie på fest, eller hun som snakker
stygt om andre for å få frem et poeng?

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen under spalten «Endelig Mandag» 24.september 2018.